EmilieJohanne

I dag ble jeg skrevet ut etter en akuttinnleggelse på... to måneder! Jeg har ikke følt noe rundt utskrivelse, fordi skolen overdøyer alt annet!! Det er eksamenstid, og på toppen av det hele har jeg to skriftlige prøver, en muntligprøve, en innlevering og en fremføring (på 20 min..) og ta - helst i løpet av de neste dagene. Dette er prøver som andre er ferdig med, men på grunn av forholdene har jeg ikke hatt muligheter for å ta dem. Jeg tok impulsivt og bestemte meg for å ta historieprøven i morgen, fordi da får jeg den ut av tankene. Det er sykt at jeg snart er i mål med tre år på videregående. Med tanke på at jeg har vært innlagt stortsett hele skoleåret, er jeg glad for at jeg klarer å fullføre (okei, fårhåpentligvis klarer). Men jeg er nær- veldig nær, og det føles ubeskrivelig godt. Først når vi kommer til midten av juni kan jeg puste lettet ut.

Etter eksamenstiden skal jeg legges inn på nytt, men i utgangspunktet er det snakk om "bare" to uker. Vi skal justere på ADD-medisinene, så de vil helst gjøre det mens jeg er under oppsyn. Hvis den stemnigsstabiliserende medisinen ikke har funket til da så veit jeg ikke hva som skjer, men tviler på at jeg kommer til å ha en lang innleggelse til- det vil jeg ikke! Har uansett brukerstyrte innleggelser på den posten, så kan legge meg inn der når jeg selv vil. Er så glad for at jeg har det tilbudet på den avdelingen, fordi når jeg kjenner de så godt så vil jeg få mye mer ut av et opphold på bare noen dager. Det må jo være et myye bedre tilbud enn jeg ville fått på a-posten. Hvis jeg får det vanskelig før innleggelsen som er i neste måned, så kan jeg alltids dra til avdelingen og være noen dager, så har egentlig et veldig bra sikkerhetsnett rundt meg! Har jo psykologen min her i tillegg, så tror det bare går fint.

Det ble bestemt i dag at jeg ikke skal ha medisinansvaret selv. Forrige gang fikk stemoren min det ansvaret, men denne gangen er det psykiatritjenesten. Det er egentlig greit at det er dem, fordi da er det jo søttekontakten min som ordner med medisinene. Vil få ukesdosetter i det minste, så får bare håpe at hun har mulighet til å komme med de på dager eller tidspunkter jeg er hjemme. Jeg veit ikke om jeg skal le eller gråte når jeg tenker over at hun også drar til mamma med medisindosetter, men som mor som datter- riight?

Normal people ain't funny.

Jeg har snakket med mange forskjellige folk, til og med miljøpersonale, og jeg blir aldri helt klok på dette.

Noen kaller DPS'en for "bare" en psykiatrisk avdeling, noen kaller det for et sykehus. Her jeg er går det under det som er sykehuset. Om jeg vil kalle det for sykehuset veit jeg ikke.

Mange tror at man ikke kan tvangsinnlegges på DPS, og at DPS ikke har spesialiserte avdelinger - det er feil.

Selvsagt finnes det DPS-avdelinger hvor det er slik, men det er ikke en hovedregel. Man kan også tvangsinnleggels på åpne poster, hvis de har hjemmel for det. DPS'en der jeg er, har fire poster, og en nedlagt post som nå har blitt til et ambulant team. I tillegg har de poliklinikker, spesialiserte team og flere ambulante team. Noen poster tilbyr brukerstyrte innleggelser og dagpasienter. De fire postene er: ruspost, lukket akuttpost, en åpen allmenpsykiatrisk post hvor de ikke tar inn folk som er veldig syk og en åpen allmenpsykiatrisk subb-akutt med hovedvekt på psykotiske lidelser.

Tror de aller fleste på subb-akutten har en bipolar lidelse og en del har schizofreni. De tar inn både planlagte og akutte tilfeller, og kan ta i mot folk som er tvangsinnlagt. Rammene for tvangsinnlagte er ganske strenge, og er dem aktivt suicidal eller sterkt psykotisk blir dem heller sendt til lukket akuttpost. De tar selvsagt ikke inn folk som er under ordentlig tvang, for det er verken tvangsmedisinering eller beltesenger - bare tvungen observasjon.

Jeg er innlagt på subb-akutt og er der helt frivillig med fri utgang uten følge.

Avdelingen i seg selv har stramme rammer for alle. Det er lite aktiviteter og fokus på at avdelingen skal være en rolig avdeling hvor folk kan slappe av. Det er lite forventinger til de innlagte i form av gjøremål, for personalet rydder, vasker, lager mat og dekker bordet og rydder av. Det eneste du trenger å gjøre er å skifte på senga og rydde + vaske ditt eget rom. Personalet kan gjøre dette også, eventuelt hjelpe deg med det, men hvis man selv ønsker så kan man gjøre det selv. Kjøkkenet er låst så jeg irriterer meg sånn over at du må spørre om mat eller et glass vann. De koker vann og kaffe og setter det ut, plus kaldt vann, men det går ofte tomt og det er irriterende at man ikke kan gjøre noe så enkelt selv.

Knivene som er på kjøkkenet er likvel låst inn, så jeg ser ikke helt greia. Hahha random - jeg var på kjøkkenet sammen med en av personale og måtte selvsagt åpne den låste skapdøra når nøkkelen sto i "Her ligger det skarpe kniver.. og sjokolade". Det er en post hvor man ikke skal være lenge, så typisk kommentar når vi spør, lurer på noe eller ønsker noe "dere skal ikke være her lenge". De har aktiviteter på dagtid men på ettermiddagene er det ingenting. De legger mye fokus på individuelle behandling tilpasset pasientene, men det hjelper lite når vi nesten aldri har tilgang til bil og når personalet ikke alltid har tid til noe. Det er for eksempel lite gøy å stikke på kafe aleine..

Her har jeg vært i to måneder og skal tilbake igjen. Dette er tydeligvis ikke normalt, så på en måte irriterer jeg meg veldig over at de bruker kommentarer mot meg som ikke passer. Og kommer med kommentarer som "vær stille, dere er ikke hjemme". Når jeg svarer "men jeg har vært her i to måneder, så jeg er her lenge" så er det bare "men du er et annet tilfelle". Når jeg foreslår forandringer og ting vi kan gjøre og de svarer "ingen skal være her lenge" så er det svært irriterende. But that's not the point.

Poenget er å understreke at DPS ikke er slik mange tror. Hvis noen har andre synspunkter eller andre meninger enn meg så hadde det vært gøy å høre. Også hvis dere har andre forestillinger eller at DPS'en dere er knyttet til er veldig annerledes :)

Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne en gang. Jeg har skrevet flere ganger at jeg har en helt fucket primærkontakt. Vel, jeg sluttet å skrive om henne, for hvis jeg skal skrive om alt jeg gjør så må jeg nesten dedikere hele jævla bloggen til henne. I det siste har jeg vært så sur på henne at havle kunne vært nok. Her om dagen hadde jeg samtale med henne og behandler. Behandler spurte om jeg synte at oversikten over ukene var grei. Jeg sa at ukeplanen bare består av fellesaktivitene som jeg allerede kan, så jeg sa at jeg kunne ønsket å få samtalene og avtalene skrevet opp der, slik at jeg lettere kunne planlegge dagene mine. Primærkontakten min ser surt på meg og bare "jeg har ikke gjort noe feil, jeg har ikke noe oversikt over det, så det er overhode ikke min feil". Jeg ser rart på henne "jeg sa jo ikke at det var din feil? Men jeg ønsker å få det". "Men jeg har ikke noe oversikt over det, jeg kunne ikke gjort noe annerledes". MEN JEG SA BARE AT JEG ØNSKET DET. "Ja, men ikke skyld på meg". Trodde jeg skulle klikke helt. Jeg svarte henne på en ordentlig måte, så jeg skjønner ikke greia med hvorfor HUN skal klikke?? Behandler bare "ehh... ja det skal vi få til og fikse". 

Og her om dagen skulle jeg på vaskerommet. Tror dere ikke at hun sitter i STUA og baksnakker meg? Jeg hørte alt hun sa, og miljøkontakten som satt ved siden av henne bare "hysj, hun står jo i gangen!". Jeg ble ganske irritert, logisk nok. Dagen etterpå sa jeg dette til en av mine medpasienter, og tror du ikke han svarer "men det har hun gjort flere ganger, jeg hørte at hun snakket om deg i dag også". Hun har INGEN rett til å snakke om MINE personlige ting i stua??? Greit, det var ikke det aller verste det hun sa, men at hun i det hele tatt snakker negativt om mine problemer slik at både jeg og andre hører det, er å gå waaay to far. Hun har blant annet sakt at jeg er så sur og at hun prøver å tilby meg hjelp, også vil jeg ikke ha det. Ehm... hun sa at hun skulle skifte på senga mi, og jeg så ikke greia med det, så jeg sa at jeg skulle gjøre det selv. Hun spurte meg sikkert ti ganger, før hun skulle inn å gjøre det. Også baksnakker hun MEG for det?

Og i går så snakket hun om at jeg alltid satt på rommet mitt og ikke gadd å gå ut- og hun sa det på en veldig frekk måte... For det første: jeg er en av de som er mest sosial! Det er ikke uten grunn at jeg kjenner alle som kommer, og at mange sier at det er så lett å snakke med meg. Det at jeg satt på rommet mitt i noen dager handlet om at jeg var skikkelig deprimert. Hun skulle faen meg stått i mine sko i noen dager, så kanskje hun ville holde kjeft om hvordan jeg velger å håndtere ting. Jeg synes synd i henne neste gang jeg skal snakke med henne, fordi dette er på ingen måter akseptablet. I dag forsov jeg meg, for FØRSTE gang i løpet av hele innleggelsen. Jeg hadde slitt skikkelig med søvn de siste dagene, og jeg har ikke vært så trøtt som det på veldig lenge. Fysioterapeuten bare "det gjør ingenting, det er faktisk ingen som er så flink som deg å stå opp". Tror dere ikke primærkontakten kommer å vekker meg, og er skikkelig sur og bare "Ja, der får du for at du velger å legge deg så sent. Stå opp med en gang. Det er din egen feil". 

Hun har gjort så utrolig mye, og hun har ødelagt store deler av innleggelsen min. Etter utskrivelsen på onsdag skal jeg juble for at jeg slipper å se trynet hennes igjen. Ikke faen om at hun skal få være med på noen møter fremover. Jeg driter i at hun er i teamet mitt, det er faktisk jeg som bestemmer det. Det er sjelden jeg skriver et langt innlegg om hvor mye jeg missliker en person, men dette er bare et kort kapittel i en hel bok. Noen mennesker burde revurdere jobben sin......

I dag er dagen hvor vi alle setter opp en fasade og later som om livet er helt perfekt. Uansett hvor du trør så vil du bli overfalt av en hel folkemengde, og hvis du skal ha noe på de få butikkene som er åpen - så må du forvente å stå en time i kø. Jeg orker ikke rope "hipphurra!" når det jeg egentlig tenker er "få denne dagen overstått!". Håper likevel dere der ute får en fin dag. Jeg for min del sitter på avdelinga med influensa, noe som egentlig ikke gjør noe, fordi da føles det mer greit og sitte med jobbebukse og hettegenser og melde meg ut av feiringen. Det er vanskelig å ignorere siden det er fult av flagg og 17.mai-pynt på hele avdelinga.

Hipp-hipp-hurra, så fint det er være på psykiatrisk og feire nasjonaldagen!

Det er nå jeg skal skrive om hvor bra ting er og hvor mye jeg gleder meg til både det ene og det andre, men realiteten min er desverre ikke slik. I morgen er det 17.mai. I morgen er russefeiringen over. Russ? Jeg har gjennomført en russeknute, jeg bestilte russeklær men kom aldri så langt at jeg betalte for de, så logisk nok havnet de aldri i postkassa (okei, på postkontoret). Vi startet opp med forberedelser og fester allerede i begynnelsen av skoleåret, men jeg fikk ikke være med på det på grunn av innleggelse. Jeg tok det ikke så tungt, fordi jeg tenkte at jeg hadde russetiden og det var jo egentlig det viktigste. Jeg hadde aldri planlagt å havne på akuttavdelinga på DPS'en og bli værende i to måneder.

Jeg får hele tiden høre "men dette er ikke en plass man blir værende på", og det får meg ihvertfall ikke til å føle meg bedre. Ikke bare det, men når jeg sa "her kommer man jo inn med en gang" var svaret "altså.. det er lang venteliste for å komme inn hit". Mennesker venter og venter, og jeg får plassen i løpet av noen timer. Ikke missforstå, jeg er glad for at jeg stortsett alltid får god hjelp uten å egentlig trenge å spørre om det, men samtidig er jeg jo ikke så glad for at jeg trenger så mye hjelp som jeg trenger. Jeg virkelig hater livet mitt her inne, men det fustrerer meg enda mer å være hjemme samtidig som jeg er så dårlig at hver eneste dag blir ødelagt av sykdom.

Enda bedre.. 17.mai på psykiatrisk? I samtalen med behandler fant vi ut at det kanskje ville være det beste. Familien er på jobb, vennene mine er opptatt med å være russ, jeg er depressiv og alt dette kombinert med å være hjemme aleine er kanskje ikke den beste situasjonen å stå i. I dag fant jeg likevel ut at jeg vil hjem i morgen, og siden bussene går som vanlig er det ingen problem. Selvsagt blir jeg syk, fysisk syk, men igjen så gjør det slik at jeg slipper å bruke energien min på å tenke at jeg faktisk droppet nasjonaldagen. Siden jeg først er syk og hele avdelingen sitter og hoster sammen, så ser jeg lite vits i å dra hjem for å smitte familien. Jeg har skikkelig lyst til å dra hjem nå, men alt er så.. komplisert.

Men når jeg tenker to eller tre ganger gjennom dette, så vil dagen helt sikkert bli bedre enn i fjor. Da skulle jeg egentlig feire 17.mai med venner og familien, men i stedet endte jeg opp på badet, og tåreflommen ødela alt av sminken jeg hadde brukt tid på å fikse. I tillegg følte jeg meg så feit i alt, at jeg orket ikke tanken på å vise meg i annet enn store hettegensere og joggebukser som i mitt hode skjuler hvordan jeg egentlig er. Og så kom kvelden da - og resultatet av den ble blødninger fra noe inni kroppen, farget urin og en lever som desperat prøvde å overleve. Det verste med denne overdosen, var at jeg tok større doser enn jeg pleide, dosen var farlig og gav stor risiko for alvorlig leverskade. Det farligste var at jeg ikke fikk motgift og at jeg ikke kastet opp! Selv de små dosene jeg har tatt har ført til oppkast, men når jeg virkelig trenger å tømme magen, så går det ikke. I mitt forvirret hode var dette noe som var positivt. Hva jeg synes om det i dag er jeg faktisk ikke sikker på, men andre sier at det er bra, så kanskje det på en eller annen måte er det.

Jeg er så motløs. Når jeg kom hit virket det som om de virkelig skulle få til å stabilisere humøret mitt. Vel, de har klart det, men det vil ikke si at ting er bedre. Forskjellen er at depresjonene og oppturene har lengre varighet, men det forandrer ikke graden på oppturene eller nedturene. Det de skal gjøre når jeg skal tilbake hit, er å justere ADD-medisinene. Jeg tror egentlig ikke at det vil føre til mer stabilt humør, men det er ikke noe man kan vite før at man prøver, så derfor må man prøve. Toppen av det hele fikk jeg i dag vite at søknaden min til folkehøgskolen ble avslått. I løpet av den tiden jeg brukte på å få sendt karakterutskriftene så hadde linjen blitt full. Men det er ikke så lett å sende det med en gang når man er på et sykehus, og man må få papirene fra skolen. Det verste var jo at karakterutskriften ikke var mulig å sende elektronisk, så vi måtte ettersende det i posten. Skulle man sende det elektronisk, måtte det være vitnemålet.. Det er så kjipt å vite med tanke på at det bare er snakk om noen dager i forskjell. Jeg svarte dem med å spørre om det var mulighet for å sette meg opp på en venteliste, siden det er mulig at noen trekker seg, så venter bare på svar. Dette var det eneste jeg så frem til, og nå er bare alt håpløst. Ikke kan jeg studere heller, ikke er jeg i stand til å jobbe (eller jeg har klart det bra - men det fucker til psyken og knekker meg, sååå).

Det er enda  verre å skulle holde ut eksamenstiden og sluttspurt i stortsett alle fag på en gang, når jeg ikke har et mål med å få studiekompetanse nå. Ikke det at jeg ikke vil få bruk for det en gang, men hva gjør jeg nå?

Jeg er så trøtt at jeg tror at jeg snart går i koma. I dag har jeg hatt tre samtaler på rad - så det har også skjedd ganske mye. Det er planlagt utskrivelse på onsdagen om ei uke. Jeg veit ikke hva jeg føler om det. Både lettelse og redsel. Jeg hadde jo i utgangspunktet tenkt å spørre i dag om jeg kunne ha ei hjemmeuke eller to, så på en måte utgjør det ikke noe stor forskjell. I stedet fikk jeg høre at jeg skulle skrives ut - og at jeg skal ha en ny innleggelse etter eksamenstiden. Den skulle bare være på to uker, og det er for å teste ut noe medisiner. Vi alle er enige at det er lite lurt å begynne å rote med medisiner nå i eksamenstiden, spesielt med tanke på at jeg trenger medisiner for å ha konsentrasjon. Det er så ufattelig mye jeg har å gjøre. To skirflige prøver, en muntligprøve og en stor fremføring + tre eksamener. Presset er stort og jeg er lite produktiv, etter som både hukommelsen og kosentrasjonen er dårlig fortiden. Lite søvn og mye hallusinasjoner hjelper ikke på.

Jeg får svar på søknaden min om plass på folkehøgskolen om noen dager. Jeg veit ikke om jeg skal håpe for mye, men dette er en av de få tingene som gjør at jeg faktisk har noe å se frem til. På nettsiden deres står det at den akkurat har blitt full, men får satse på at jeg kommer på ventelisten. Det er to linjer ledig, men selv om det er den skolen jeg mest ønsker å gå på, så føler jeg det er viktigere og komme inn på den linjen jeg ønsker å gå. Jeg har noen andre skoler jeg kunne tenkt meg til å søke på, men jeg må enten satse på å søke på andre skoler eller håpe at jeg kommer inn via ventelisten. Grunnen til det er at etter at man får svar fra skolen så har man to uker på å takke "ja" til plassen, noe som også innebærer at man må ut med en del penger. Vi har jo også søkt til NAV om å få dekt det som en del av utdannelsen, men det var ikke aktuelt. Men, alternativet var å søke på arbeidsavklaringspenger, noe de sa kunne være aktuelt. Egentlig samme hvordan måte jeg får pengene på, så lenge jeg får de.

Jeg har hatt en kort samtale med psykologen min fra BUP i dag. Det var greit å få se henne igjen, samtidig som behandler her hadde en del ny informasjon. Det er nesten litt rart å se hvor mye hun egentlig bryr seg om meg. Man tror jo ofte at de ser på det som "bare" en jobb, men jeg har jo fått oppleve at det ikke er slik. Hun sier at hun går rundt med en konstant redsel for at jeg skal gjøre meg noe, og i dag gav hun meg en klem og ville ikke slippe meg, og bare "ta vare på deg selv". Hun veit jo at ting har vært ganske ille i den siste tiden, også skal jeg jo hjem snart. Jeg gruer meg egentlig litt, fordi jeg gruer meg til å komme hjem til at styret som er nå. Foreldrene mine har plutselig fått for seg at jeg ikke sliter noe særlig, og at dette handler om at jeg har for mye tid til å tenke. Hvis jeg hadde jobbet ville alt bli bedre. Yeeaaah right. Jeg prøver å forklare, jeg knekker sammen i tårer, jeg prøver å sette ord på hvor vanskelig det er å leve dette livet - men de sier likevel at jeg ikke har noen bekymringer, at jeg har det lett og at jeg må vente til jeg ble voksen for da vil livet bli vanskeligere. De tar motet helt fra meg, for hvis fremtiden ikke blir bedre- hva er vitsen med å leve? Jeg sa det også til dem, ordrett, men så begynner de å snakke om fattige folk og ditt og datt. Prøver å forklare at det er langt i fra det samme, for det er stor forskjell på å ha en vanskelig livssituasjon, og det å ha det vanskelig pga sykdom selv om man ha det bra materielt sett.

Selv om jeg skrives ut, så har jeg jo brukerstyrte innleggelser her på denne posten. Det er kriseinnleggelser på opp til fem dager- det som jeg i utgangspunktet ble lagt inn for. Tror jeg kan nyttegjøre meg slike innleggelser mye bedre nå som jeg kjenner avdelingen rimelig godt. Det blir liksom ikke det samme som å havne på akuttenheten. Verden skremmer meg. Livet utenfor her skremmer meg. Ikke fordi jeg ikke ønsker å leve det - men fordi jeg er så redd for å bli værende hjemme og dette tilbake i det samme vonde mønsteret. Jeg er redd for at jeg skal bruke dagene mine på tåreflommer og håpløshet. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har vurdert å skrive meg ut av alt - avdelingen, bup, ppt og bup2 (ungdomsavdelingen). Men det vil ikke være bra - det vil bare være en måte å løpe fra problemene sine på. Jeg har skikkelig sug etter å leve livet. Jeg ønsker det så sterkt, men så kan jeg heller ikke kontrollere psyken slik jeg skulle ønske at jeg kunne. Jeg veit at mange "liker" å være innlagt, og at de heller ønsker å være på avdelingen enn å være hjemme, men på meg er det motsatt.

Det er skummelt, det er det, men i løpet at hele oppholde mitt har jeg ikke hatt en eneste uke hvor jeg har vært på avdelingen hver dag. Jeg merker hvor mye jeg gleder meg til å komme hjem - men nå føles det annerledes, på en måte. Jeg gledet meg til å ha en lang perm, men det skumle er jo det at jeg ikke bare kan komme og gå slik det passer meg. Hadde jeg fortsatt vært innlagt, kunne jeg bare kommet når det passet meg. Men jeg har vært her unormalt lenge. Folk kommer og går, men jeg er den eneste som har blitt værende. Jeg tror heller ikke at det er positivt å være innlagt for lenge, fordi når alt kommer til alt, så må man lære seg å være selvstendig og klare å leve utenfor sykehusveggene. Det er heller ikke så alt for lenge til jeg kommer tilbake, så jeg får bare håpe på det beste. Utskrivelse er alltid skummelt, uansett hvor mye man ønsker å være hjemme. Man må gi slipp på tryggheten - og det er det som er skummelt. Ikke bare det, men jeg kan heller ikke få god oppfølging av BUP etter utskrivelsen. Men det må gå. Seks mnd på sykehus i løpet av mindre enn ett år er egentlig nok. 

Det er ei stund siden jeg har hatt en ordentlig oppdatering. Det har skjedd mye i det siste- standar setning, men denne gangen er det egentlig mye mer enn det bruker å være når jeg sier det. For det første: på onsdagen snakket jeg med vakthavende lege fordi jeg nesten ikke fikk puste. Det har verken gått over eller blitt noe bedre.. de sier det er angst, og at de ikke kan gjøre noe annet enn å vente til det gå over. Men jeg har aldri hørt om eller opplevd noen som har hatt angst flere dager i strekk. Det er der HELE tiden- og pustevanskene følger med meg konstant. Jeg klarer å kontrollere det, til en hviss grad, men jeg har utbrudd hvor jeg ikke klarer å puste i det hele tatt.

Den andre store forandringen er forandringen i hallusinasjoner. Det har tatt helt av! Det er ikke snakk om svart eller hvit røyk, bobler, farger, mønster eller lignende- men masse folk og vesener. Jeg veit ikke engang hvordan jeg skal beskrive det, fordi det jeg ser er ting som jeg aldri har sett før. Dere aner ikke hvor god fantasi jeg har!! Selv om det ikke virker sånn, så er dette en positiv ting. Dere aner ikke hvor morsomt det er! Jeg så et akvarium under gulvet her om dagen, med masse rare ting inni, og jeg sitter ofte og stirrer på gulvet i håp om at det skal komme tilbake! Plutselig ble det et møte med overlegen så fort som mulig, så de planlegger nok å medisinere det bort.. men helt ærlig, jeg har ikke noe i mot å være psykotisk. Så lenge som jeg er på avdelingen er jeg jo trygg og med mye oppfølging, og det er så ufattelig mye bedre enn de verste depresjonene. Alt er verre enn de depresjonene.

Endelig begynner jeg å føle meg trygg på behandler. Det har tatt tid, men det handler også om at samtalene er så kort, og at det ofte er så mange med på en gang. Siste samtale var den primærkontakten som er helt fucket med, så da sa jeg nesten ingenting. Litt etterpå snakket jeg med de igjen, fordi vi skulle ordne noe praktisk, og da spurte jeg om å få snakke med behandler. Jeg fortalte litt om hvordan jeg hadde det og spurte desperat etter en løsning for å fjerne angsten. Jeg ble sendt til fysioterapeuten for å gjøre noen øvelser, men resultate ble at jeg ikke fikk puste i det hele tatt! Hahah litt ironisk "jeg fikk beskjed om å fikse deg, så gjør jeg deg bare verre!". Greia er den at jeg har astma i tillegg, så øvelsene for angst gjør astmaen verre. Gud jeg blir gal av det snart. Det må jo gå over en gang?? Det har vart HELE uka ffs!

Jeg veit ikke helt hvordan jeg har det. Greit men samtidig ikke. Personalet kjefter hele tiden! HALLO, vi satt og spilte ludo i sofaen, så kommer personalet ut "vær stille, vi skal skrive rapporten". Og ja, selvfølgelig var det primærkontakten min som sa det.. Skjønner ikke greia. Hva med å bare.. sette seg på rapportrommet? I tillegg får vi kjeft hver gang vi ler. Vi må tydeligvis være stille, fordi vi er ikke hjemme.. MEN HALLO- når man det siste året har vært mer på psykiatrisk enn hjemme, hvorfor skal det være et argument? Greit hvis pasientene reagerer på det, men at personalet ikke tåler at vi ler- synes jeg er litt over streken. Det verst av alt, er at personalet er LIKE ILLE!! Jeg har mange ganger irritert meg over at de roper og ler seg ihjel når de er samlet. Lite gøy når du sitter og leser på lekser, og personalet klikker helt! Hallo- de er på jobb, vi "bor" der. Vi fant ut at neste gang skal vi gå inn til de og bare "vær stille, slutt å le, dere er ikke hjemme!". In your face liksom.

Noen ganger er ting ille nok til at man kan si "jeg har aldri følt på noe verre enn dette".
Når du knekker sammen stortsett hele tiden fordi livet er verre enn døden.
Når behandlern din ser på deg og sier "jeg tror ikke vi kan ha deg her lengre", og du sier at det ihvertfall ikke bli bedre av å skrives ut, og hun sier "men jeg mente at du skulle på akuttposten".
Når du i det ene øyeblikket ikke er frisk nok til å være på den åpne avdelinga som tar inn de sykeste som kan være på en åpen avdeling.
Når du nekter på det, for å da før høre i det andre øyeblikket "men dette er ikke akutt da, det er jo bare slik det bruker å være for deg" også skal alt gå tilbake til det normale.

Når du sier at du ikke klarer mer og kontakten din svarer "ja, men du har jo samtale med behandler om to dager".

Akkurat når det er slik ja.

Disse dagene har vært noen av de verste dagene jeg noen gang har opplevd, og denne natten må ha vært tidenes verste natt.

Eller jeg kan minnes to netter som er klistret til hjernen og som ikke akkurat er en solskinnshistorie, men hva som har vært verst aner jeg ikke. Jeg havnet på avdelingen rundt 2300 på lørdagskvelden. Den natten kom begge nattevaktene og snakket med meg. Den natten ble jeg møtt på en måte som jeg ikke har blitt møtt på her på avdelingen. Jeg er glad for at det finnes sykepleiere med så mye omsorg. Jeg var redd for reaksjonene jeg skulle få på at jeg hadde skadet meg. De er veldig streng med selvskading her, og terskelen er veldig liten. I stedet ble jeg møtt med kommentaren "men det er jo utrolig bra at du har holdt deg så lenge, vært stolt over det". I tillegg var hun veldig forsiktig og spurte meg hele tiden om det gjorde vondt når hun renset sårene og stripset meg sammen. Jeg kjente det ikke, ikke i det hele tatt. Det er rart, egentlig veldig rart, for det er akkurat som om at jeg er imun mot smerten. Den natten fikk jeg tett oppfølging, på tross av at jeg sa at det var greit å ikke få det. Vanligvis kommer ikke nattevaktene inn, men denne gangen var de ganske mange ganger innom. Jeg sov nesten ikke, og var våken hver gang de kom inn.

I natt lå jeg gråtende og hyperventilerte i sikkert flere timer. Hadde sterk uro i hele kroppen og mye hallusinasjoner. Hvorfor? Jo, jeg klikket helt fordi jeg ikke kunne ta livet mitt. Hva skal man si? Er det rett at lillesøstrene mine som ikke engang veit hva depresjon er, skal få beskjeden "søstra de har tatt livet sitt". Hva slags oppvekst er det? Og pappa, som er snillere enn et lam, som gir meg alt jeg vil ha, som stortsett alltid stiller opp- er det rettferdig å gjøre det mot han? Spesielt når jeg tenkte over at jeg hadde fått flere hundre kroner av han den dagen, på tross av at de har brukt masse penger på meg, og at vi fortiden ikke har supermye penger. Spør jeg om noe så får jeg det. Trenger jeg å bli kjørt noen plasser gjør han alltid det. Skal jeg på avdelingen så kan han kjøre og hente meg selv om det er to timer å kjøre frem og tilbake. Og brødrene mine, som alltid passer på meg og stiller opp, kan jeg påføre dem dette? Hvordan kan jeg påføre mine nærmeste så mye smerte? Det er ikke rett. Ingenting er rett.

Det er så ulogisk at jeg har et liv som jeg egentlig liker så godt, også ønsker jeg ikke å leve. Jeg veit at sykdom ikke alltid er logisk, men det gir likevel ikke mening, og det plager meg. Jeg ønsker ikke å leve, men jeg ønsker at jeg skulle ønske at jeg ville leve! La meg føle noe annet enn skadetrang. La meg fantasere om noe annet enn himmelen. La meg ønske noe annet enn grå urin, hvit oppkast og blødninger. Kjære deg, gi meg livet - ikke ta det fra meg. Selv om jeg ikke tror det, så ønsker jeg livet. Selv om hjernen min sier noe annet, så ønsker jeg ikke arr eller selvpåført oppkast. Jeg ønsker ikke en lever med svekket funksjon. Jeg veit egentlig ingenting.

Det er så fint når primærkontakten din er den eneste personen på hele avdelinga du virkelig ikke tåler. Det er enda bedre når du må på psykiatrisk i helga på grunn av at du er litt ute av kontroll, for så å oppdage at hun har jobbhelg. Kan det bli bedre? Jo, når andre konkluderer med at det er lurere å la ting vente slik at jeg heller kan få snakke med teamet mitt. Hun synes jeg er så koselig at hun sitter å baksnakker meg på stua fordi jeg ikke ville ha hjelp til å rydde rommet, før at den andre av personalet sier "hysj, hun står her". Livet elsker meg. Bare synd jeg ikke elsker livet.